.... Da jeg oppdaget hvem som kom inn på togstasjonen jeg satt på i går.. Trodde nesten jeg mistet pusten med det samme. Det var bare tilfeldig at jeg så utover mot utgangen da også, og jeg la merke til dem slik at jeg kunne gjøre meg litt 'mindre synlig'... Mitt livs store mareritt er å møte på folk som har vært med på å mobbe meg, og de to som kom inn på stasjonen, var to av de.. Hjelpe meg altså! Jeg følte meg så veldig hjelpeløs, og veldig liten! Jeg er usikker på om de så meg, men jeg visste godt hvem dem var. Heldigvis så ble de hentet av kjæresten til hun ene, for da hadde de ikke grunn til å komme til meg, noe jeg fryktet først.. Jeg satt med strikketøyet i hendene og med en gang de stod med ryggen til så la jeg strikketøyet pent i vesken, følte meg litt dum.. Ville ikke at de skulle se at jeg strikket. Og kunne bruke det mot meg og på en måte..
Hvorfor jeg ble redd? Det aner jeg egentlig ikke.. For de har aldri gjort meg noe, rent fysisk, men psykisk rettere sagt, der har de gjort mer enn nok. Ikke bare de to, men med flere andre. Lenge etter at de dro så var jeg livredd. Hva om de kom tilbake? Hentet flere? Hva hvis.... Hva om...? Mange tanker som surret rundt oppe i hodet mitt. Men straks jeg fikk snakket med Ingrid på Facebook, så fikk jeg roet meg kraftig ned, heldigvis :) Så tusen takk, Ingrid!
Jeg aner ikke om de kjente meg igjen eller ikke. Hva tenker de om meg nå? Er hatet ovenfor meg like stort enda? Jeg hater ikke de for det de har gjort, jeg er mer redd de. Redd for hva de kan gjøre. Ikke sikkert de gjør noe mer... Jeg har fått skrekken fra en annen episode. De kom jo etter meg i en butikk som jeg har fortalt tidligere, pga det så har jeg litt skrekken for å møte på noen som helst :(
Det er dessverre ikke rart jeg er redd for andre folk. Jeg prøver selv å gjøre noe med det, men det er ikke enkelt. Måtte bare få ut tankene mine :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tusen takk for at du vil legge inn en kommentar, bare spør om du lurer på noe :)