Jeg er ikke sint...

...jeg er bare veldig veldig følsom!

Du har vel sett reklamen på TV, der ei jente sier til en gutt "Jeg er ikke sint, jeg er bare veldig, veldig skuffet!". Det er der jeg henter utsagnet fra. Dette har jeg tenkt på mange ganger i det siste.

Helt fra jeg var lita, så har jeg alltid fått hørt hjemmefra, når vi har hatt besøk: "Hysj! Nå er det vi voksne som prater!". Denne setningen har brent seg fast i meg, og den vil ikke ut av hodet heller. Så hver gang jeg er sammen med en gjeng med mennesker, så føler jeg at jeg må være stille, for jeg får denne setningen over meg hele tiden. Nå har jeg selv blitt voksen, men for meg så gjelder den enda den dag i dag. Det hender seg selvfølgelig at jeg føler meg komfortabel nok til å delta i samtaler, men det er oftere at jeg bare er den stille jenta. Jeg føler ofte at jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt, for det er ingen som orker å høre på meg uansett..

Da jeg var 11 år, så var det ett eller annet med boforholdene hjemme hos pappa som ikke var så enkelt, så jeg bestemte meg for å flytte til mamma, i Namsos. Jeg trivdes svært godt hos mamma. Det var bare det at jeg ble så forferdelig mobbet! Jeg trivdes alldeles ikke i klassens selskap. Jeg husker spesielt en gymtime. Jeg sa til jentene i garderoben, at nå orker jeg ikke mer og at jeg ville flytte tilbake til Rørvik. De lo av meg da jeg gikk ut av garderoben, jeg hørte de ropte etter meg: "Ja, bare flytt du! Vi gleder oss!", noe slikt fikk jeg slengt etter meg. Der og da bestemte jeg meg for at jeg skulle stå på mitt.

Det er 9 år siden jeg gikk i 7 klasse i Namsos, på Høknes barne og ungdomsskole. Det er 9 år siden de begynte å mobbe og plage meg, de stoppet ikke der. Jeg ble senere mobbet via en hjemmeside jeg hadde og mye mer forskjellig som jeg har nevnt på bloggen her tidligere.

Over til overskriften. "Jeg er ikke sint, jeg er bare veldig, veldig følsom". Nå etter så mange år, så sliter jeg framdeles med frykt for å bli tilsnakket. Jeg er blitt en person som aldri liker å si nei, i frykt for konsekvensene det kan gi. Jeg har alltid latt meg bli hakket og hesjet med, i frykt for at andre ikke liker meg. Nå har jeg blitt en person der jeg føler alle utnytter meg til det lengste, fordi jeg lar meg selv bli hakket på, jeg klarer ikke å si nei uten å få dårlig samvittighet.

Så når jeg omsider kan si til en person hvordan jeg føler enkelte situasjoner har blitt for meg, så klarer jeg ikke å gjøre det
uten at jeg blir sint. Kroppen min er blitt innstilt på å gjøre igjen for alle de gangene folk har hakket på meg. Hvis den andre personen jeg snakker med, blåser seg opp og blir sint på meg, da blir så sint at jeg får ikke sagt hva jeg føler selv på en ordentlig måte. Så ikke ta det personlig om jeg blir sint, det er bare kroppen min sin måte å reagere på. Jeg er så lei av å bli hakket på, dritt lei for å si det rett ut!

Jeg må jobbe veldig hardt med meg selv for å ta igjen på folk som bare hakker på meg og bruker meg for alt det er verdt. Selvfølgelig skal jeg gjøre det på en ordentlig måte, men enkelte ganger så går det ikke, for jeg er så lei! Kroppen eksploderer før jeg får roet meg ned.. Så vær så snill, tenk over det før du bruker eller hakker på en person! Plutselig får du tilbake med samme mynt, og da må du ta det på en ordentlig måte. Og tenk over hva du har sagt eller gjort.

Jeg skal etterhvert nå søke om hjelp til å komme meg ut av denne sirkelen. Marte sier at det er profesjonelle folk i Sandnessjøen som er flink med slikt, så jeg skal oppsøke dem og få hjelp. Nå skal jeg lære meg å håndtere enkelte situasjoner som jeg lett havner i uten at jeg vil det selv.

Vær vennlig, ikke hakk på folk! Mange tar det veldig personlig, mens andre kan lett komme seg over det ved å stoppe personen som angriper, på en ordentlig måte.

Håper du forstår hvordan jeg er! :) Det er mest for at du skal forstå hvordan du bør behandle meg, og ikke minst mennesker i rundt deg selv!