tirsdag 22. oktober 2013

Over gjennomsnittet glad i barn...

Jeg har alltid vært glad i barn, særlig de søte små som bare ligger der helt hjelpeløs. Men selvfølgelig med barn som også er større og mer selvstendig. Jeg har begynt å tenke over hvorfor jeg er så glad i barn. Det er noe jeg aldri har tenkt på før, som plutselig gikk opp for meg en gang. Småbarn er alltid hjelpeløs, de trenger hjelp til alt. De har tillit til de som bryr seg om de. De er enkle å glede, de vet hva de vil og gjør uttrykk med det med sitt kroppsspråk. Det er ingen barn som dømmer andre, selvfølgelig de kan være litt skeptiske til nye ansikter når de kommer til en viss alder, men det er kun det. De skaper altså veldig lett tillit til andre mennesker.

Jeg husker spesielt en gang jeg var på besøk hos en kompis, så skulle vi på butikken en tur og han hadde da en lillesøster som var 5 år tror jeg. Da vi gikk inn til senteret, så tok hun bare tak i hånden min og slapp den ikke før vi gikk ut av senteret. For en tillitserklæring! Det er slike små gleder som virkelig blir store gleder for meg, herlig med slikt!

Da jeg gikk på Videregående, så var det et par som bodde på Val som fikk en liten gutt da jeg gikk 2 året på skolen. Jeg sa til faren til barnet at om de trenger barnevakt, så kunne de bare spørre meg, jeg stilte gladelig opp når de trengte det. Når gutten var blitt 4 måneder, så fikk jeg det første spørsmålet. Og etter den gangen ble jeg spurt flere ganger. Jeg fikk ordentlig god kontakt med dette paret. Jeg var vel barnevakt for denne gutten flere ganger, helt til han var blitt 1.5 år. Til jeg sluttet på Val vil det vel si. Og nå i dag har han 2 små brødre og er selv snart 4 (!!) år. Som årene går!

Jeg har veldig ofte vært vant med å tenke på meg selv som et unyttig menneske. En person som ikke er så viktig for andre. En som aldri får tillit for andre, eller motsatt. Ingen som er avhengig av meg. Voksne mennesker gir uttrykk med språk, verbalt. Og det har ikke alltid vært positivt. Det vil nå bli bedre med dette også, nå som jeg får behandling og lærer meg å tenke positivt om meg selv. Dette er for så vidt en annen sak.

Uansett, derfor er jeg så glad i barn, for de vekker tillit til meg med en gang. De smiler, snakker (babyspråk så klart) og er stort sett fornøyde. Derfor er det også så godt at vi har 2 små barn i klassen, jeg blir helt ute av meg og må dulle med de hele tiden. I går satt jeg med den minste jenta på 8 uker i fanget, mens hun laget mange lyder og sovnet til slutt for hun ble så trøtt. Herlig!

På grunn av den gode kontakten jeg får med barn, så får jeg en følelse av å være viktig, en person som det går an å få tillit til og en person det går an å bli glad i, avhengig av osv.. Fantastiske følelser som bobler over når jeg er sammen med barn.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Tusen takk for at du vil legge inn en kommentar, bare spør om du lurer på noe :)