Jeg som aldri skulle bli en kristen

Det hele begynte vel da jeg skulle søke på videregående. Hva skulle jeg velge? Hvilken skole? Hvor? Jo, valget fallt til slutt på Val Videregående skole. En kristen internatskole. Jeg husker så godt at pappa spurte meg om jeg nå skulle bli en kristen, i og med at jeg skulle begynne på denne skolen. Nei, aldri i livet sa jeg. Jeg kom til den skolen med den holdningen. Veldig negativ i grunn.

Jeg var med på fester, som vanlig. Hadde et skeptisk blikk til de kristne som gikk på skolen. Holdt meg til de samme vennene som før. Ikke at det er noe galt med dem altså, for all del. Etter noen måneder på skolen, så kom nysgjerrigheten fram. Hva var alt dette som de kristne var med på? Bibelgrupper? Møter i møtesalen? Bønn og andakt? Hva var det som var så bra med det?

Jo, i november en gang tror jeg, så ble jeg med noen på en bibelgruppe. Jeg ble bare tilfeldig spurt om jeg ville bli med, rett som om det var ledig plass i bilen. Vi kjørte til Hofles ("resturant" ved ferjekaien), spiste is og koste oss. Vi leste også fra Bibelen. Det var her det startet for fullt. Dette var jo ikke så galt som jeg hadde innbilt meg. Hvorfor var det så godt å høre fra Bibelen? Jeg som har vært så negativ i mot den?

Jeg er sikker på at Gud har jobbet en del med meg. Gjort meg nysjerrig, dratt meg med på ting jeg aldri ellers ville ha vært med på, frivillig. MEN, spørsmål som mennesker stiller seg, hvordan kan en som jeg, bli en kristen? Det finnes ingen Gud, stammer vi fra apene?, veldig i mot Bibelen, ikke vokst opp i en kristen familie, normalt med alkohol. Ja, det er mange ting som kan bli nevnt her.

I tiden på Val, så var jeg med på det meste når det kommer til kristne aktiviteter. Møter, møteuker, bibelgrupper og det som var. Jeg ble bare mer og mer interessert. Til slutt mot våren av det første året på Val, så kunne jeg kalle meg en kristen. Før det, så møtte jeg mange mennesker som har satt stor pris på meg, bedt for meg og tenkt på meg. Jeg følte meg som et helt nytt menneske! Dykket ned i Bibelen som aldri før og blitt veldig glad i sangboken.

Dette er bare noen tanker jeg har etter at jeg ble en kristen, hvordan skjedde alt? Hvorfor meg? Hvorfor ingen andre i familien? Jeg er faktisk helt alene der, det er det tyngste. Og ikke snakke med noen hjemme om det jeg tror på. De forstår ikke meg, de forstår ikke alvoret av og ikke være en kristen. Det er så trist.

Jeg vil sitere fra en sang i sangboken som jeg er så glad i:

Hitinntil Herren har hjulpet så vel,
inntil i dag, til i dag,
sørget så trofast for legem og sjel
inntil i dag, til dag.
Skjønt jeg har syndet i stort og i smått,
jeg dog fra Herren har mottatt alt godt,
ufortjent kjærlighet, det har jeg fått,
inntil i dag, til i dag

Dette er en sang som har fått satt en stor betydning for meg. Gud har alltid vært her for meg, gjennom gode og gjennom mindre gode dager. Han har latt meg få oppleve masse som har vært vanskelig, men jeg har  fått kommet styrket tilbake igjen. Selv om du ikke kan tro det, så er han der for deg. Det har jeg fått erfart mange ganger. Bønn er ganske sterkt, men jeg bruker det ikke så ofte. Aldri vært vant med å be, men jeg har fått oppleve å få bønnesvar. Noen ganger har det gått fort, andre ganger har det tatt tid før jeg fikk svar.

2011/2012 gikk jeg på en bibelskole, Fjellheim i Tromsø. Det var på mange måter et godt år for meg. Fikk lært masse, mye som jeg ikke viste fra før. Det er mye jeg ikke har vært klar over. Det var et år, der jeg kunne få ta i mot hele tiden. Det ble såpass mye, at mot slutten så var jeg engentlig i tvil om jeg i det hele tatt var en kristen. Så jeg gikk fram ved det siste vitnemøte, ba om forbønn, for jeg viste ikke hvor jeg stod. Jeg følte meg så alene.

I fjor høst så våknet jeg av at jeg nynnet på en sang. "Jesus er kongen min, Guds barn jeg er". Jeg følte virkelig at jeg var en kristen. Det var så godt å få den bekreftelsen! Det er derfor jeg har sitert den sangen på bloggen min. Synes den er så sterk og så god. Nå har du vel fått et lite inntrykk om hvordan jeg ble en kristen, hvor mye Gud har jobbet for å få tak i meg. Jeg skjønner det bare mer og mer nå. Når jeg tenker tilbake noen år.

Har du noen gang følt at du har opplevd noe, som du ikke kan sette ord på? Kanskje Gud vil ha tak i deg også, selv om du nekter med det første. Jeg nektet, men jeg innså hvor mye jeg trengte Gud.