Det sosiale livet mitt..

... Det har ikke bare vært enkelt.. Jeg føler jeg må få det nedskrevet, kanskje dele med andre som har det på samme viset. Så her kommer det noen tanker fra meg.

 Jeg har alltid slitt med det sosialet.. Jeg har så lite troen på meg selv. Har så dårlig selvbilde. Alltid hatt det så lenge jeg kan huske i grunn. Og det plager meg veldig, for jeg vil ikke være slik.

Jeg har i det siste prøvd å jobbe med meg selv, i periodevis går det fint, og andre ganger så går det bare ikke. For å nevne et eksempel.. Akkurat nå befinner jeg meg på Fjellheim, skolen jeg gikk på i fjor i Tromsø. Her er det mange flotte folk, men det er også så mange folk som jeg ikke aner hvem er. Og da blir jeg så utrygg på hvordan jeg skal forholde meg til folk.. Jeg har alltid vært slik at hvis det er ingen jeg føler meg trygg på som f.eks sitter i fellesstuen, så går jeg ikke dit heller.. Har så stygge tanker om meg selv om at "de har vel ingen interesse om å snakke med meg likevel". Eller hvis det er "feil" folk som sitter der, så går jeg heller ikke dit.

Det har for ofte vært slik at om jeg kjemper med meg selv om at jeg må prøve å sette meg med enkelte folk, så har det ofte blitt slik at enten så går folk bort derfra, snakker kun med sidemannen og glemmer i det hele tatt at jeg er der.. Jeg er jo ikke den som roper ut om at jeg også vil bli sett, men jeg vil jo føle at jeg ikke må bryte meg fram heller. Hvis jeg føler at jeg misslykkes, så hender det ofte at jeg bare går min vei og tenker "de legger ikke merke til at jeg går likevel"... Jeg tenker ofte at folk legger ikke merke til om jeg er til stede eller ikke, så da kan jeg bare sette meg for meg selv, eller trekke meg tilbake til rommet eller noe uten at folk tenker over det.. Nå gjentar jeg meg selv litt, men det er for å forklare hvor jeg vil med dette.

Tro meg, jeg har prøvd det meste, men har mest lyst til å gi opp alt. Samtidig så tenker jeg at det er jo bare dumt det også, hvilken hensikt har det? Ødelegger bare for meg selv i grunn. Hvor mye er jeg villig til å prøve? Hvor mye forstår folk meg? Er det noen som er lik meg eller er jeg helt alene om disse tankene?

For deg som har de samme tankene som meg, ikke gi opp, selv om om det kan se mørkt ut. Om du har samme tanker som meg, kan ikke du ta kontakt med meg? del erfaringer med meg, kanskje gi meg tips og kanskje kan vi hjelpe hverandre også? :)