Jeg har hatt så mange tanker i hodet i det siste. Hvorfor er jeg som jeg er? Hvorfor er jeg aldri trygg blant mange folk? Hvorfor er jeg så sliten? Hvorfor har jeg så dårlig selvbilde? Hvorfor godtar jeg ikke meg selv, for den jeg er?
Jo, nå har jeg funnet ut hvorfor jeg går rundt og lurer på disse spørsmålene.. Og det tok meg 10 år å finnet ut av! Jeg gikk i 6 klasse, litt utover året så bestemte jeg meg for å flytte bort fra Rørvik. Jeg var sikkert lei av stemoren jeg hadde og livet hjemme der. Husker ikke helt, men noe var det i allefall. Tenkte at å bo sammen med mamma, måtte jo bare bli flott. Og løse alle verdens problem jeg hadde på den tidnen. Det var veldig godt å bo sammen med mamma, men det skulle vise seg at det ble til et mareritt rett og slett, på skolen.. Etter at de i klassen ble mer og mer kjent med meg, ble de mer og mer trygg på hvordan de kunne behandle meg. Og de fikk etterhvert vite at jeg tålte veldig lite i grunn, og dette brukte de i mot meg til de grader!
Etterhvert som tiden gikk, så ble ting bare værre og værre. De plaget meg fordi jeg ikke hadde samme klesstil som de, jeg hadde briller, jeg var sjenert, tålte lite, hadde krøller, ikke minst. Alt dette gjorde til at det ble bare værre. Jeg ble ikke godtatt som jeg var. Greit nok, jeg var stille og sa ikke så mye, men hva galt hadde jeg gjort? I november, da jeg gikk i 7 klasse. Så hendte det en tragisk ulykke, en i klassen brant inne i sitt eget hus.. Og etter begravelsen var ferdig og slikt.. Så viste det seg at de beskyldte meg for å le i begravelsen hans.. Hørt noe så dumt? Jeg har ALDRI gjort det, det var ikke innenfor min tanke heller den dagen, skal jeg si deg! Jeg bestemte meg for å avslutte tiden i Namsos, da jeg omsider var ferdig på skolen, for sommeren. Jeg begynte på ungdomsskolen i Rørvik i stedenfor. Det var godt å komme tilbake til trygge, gode Rørvik. Det stoppet dessverre ikke der.. De begynte heller å mobbe via en hjemmeside jeg hadde, via Facebook og noe som het Nettby (Du husker sikker hva det var? En nettside der man kunne skrive meldinger til hverandre og litt forskjellig). Mobbingen tok aldri slutt, selv om jeg flyktet fra det, fysisk.
For 3 år siden opplevde jeg noe helt forferdelig! Jeg var i Namsos en dag. Hadde vært hos tannlegen, så måtte jeg bruke resten av dagen i Namsos, for jeg rakk ikke tidligbåten tilbake til Val. Jeg tenkte jeg skulle gå meg en tur på en klesbutikk. Like før jeg gikk inn på butikken, så så jeg en gjeng på 3 stk, som hadde oppdaget at jeg var rett over gaten. Av de som var med på å mobbe meg tidligere. Bare for å være sikker på at jeg kunne komme meg vekk fra dem, så gikk jeg inn på butikken. Tror du ikke de fulgte etter meg..? Jeg gikk opp trappen til 2 etasjen. Og de fulgte etter. Jeg gikk innerst inn i butikken for å se om det var meg de var ute etter. De spredte seg og gikk på linje i mot meg, slik at jeg ikke hadde en sjanse til å komme meg noen sted.. Jeg ringte til mamma, for å ha noen å snakke med og late som om jeg hadde en viktig samtale. Og kom meg igjen bort til trappen, og de stirret på meg og lo før de gikk ned trappen.. Selv om de ikke gjorde noe mot meg fysisk, så var det utrolig skremmende!
Dette er noe som jeg har tenkt på i det siste.. Og jeg har ikke tenkt på at mobbingen kan ha noe med å gjøre, at jeg er som jeg er den dag i dag.. Er det rart jeg er utrygg blant mange mennesker? Er det rart selvbilde mitt ikke er bra? Er det rart at jeg ikke godtar meg selv? Jeg må alltid jobbe med meg selv, når jeg er blant mange mennesker. Er jeg godtatt? Får jeg tillit nok fra de i rundt meg? Liker de meg virkelig? Kan jeg føle meg trygg?
Jeg lest litt på nette for å finne litt ut av hva mobbing kan gjøre med et menneske.. Og her har du et lite utdrag fra en artikkel jeg fant:
[...]Ein finsk forskar, Christina Salmivalli, har forska mykje på mobbing blant jenter. Jenter bruker ofte ei form for mobbing som forskarane kallar relasjonell mobbing. Denne forma for mobbing kan ofte vere usynleg og bere preg av utestenging, ryktespreiing og manipulering. Jentemobbarane er ofte ressurssterke og populære jenter som er flinke på skulen og godt likte av lærarane. Dei vaksne anar lite om at desse jentene er mobbarar, og dei som blir utsette for mobbinga, blir sjeldan trudde. Denne forma for mobbing fører til at dei som blir mobba, blir mindre tillitsfulle og meir einsame og mistenksame til andre. Dei får ei kjensle av at det er dei sjølve det er noko gale med, og at alle andre er vellykka. Dette fører til at det kjennest veldig vanskeleg å seie ifrå til nokon om denne mobbinga [...]
Resten av artikkelen kan du lese HER
Som det står ovenfor. Så blir de som har vært utsatt for mobbing, mindre sikker på omgivelsene, mister fort tilliten til andre og mistenker at det alltid er noe galt ved en selv. Har en følelse av at det er alltid noe galt, og at det ser ut til at alle de andre har det så mye bedre. Akkurat slik har jeg hatt det. I mange år, har jeg hatt det slik faktisk. Jeg kan gi noen eksempler. I år har jeg jo jobbet på en soldatheim. Det har vært mange innom. I helgene har det vært mange her. Og når jeg vet at det er mange i stuen, så er jeg alltid usikker på om jeg vil gå inn eller ikke. For jeg er så usikker på om de vil virkelig ha noe med meg å gjøre.. De vil jo det, men slike tanker kommer hele tiden hos meg. Eller når det er fellesmåltid i matsalen. Hvem skal jeg sette meg med? Hvem orker å prate til meg? Skal jeg ikke heller sette meg for meg selv? Ingen som bryr seg om meg uansett?
Det er 10 år siden marerittet startet, men det har aldri tatt slutt.. Det har påvirket hverdagen min fra dag en. Jeg er en veldig følsom person, som tar ting lett innover meg. Mobbingen har påvirket meg mye mer enn hva jeg har forstått. Det har ødelagt mye. Den har tatt over tankegangen min om å føle meg trygg. Nå har jeg endelig funnet ut hvorfor jeg har hatt alle disse tankene. Nå har jeg fått svar.. Vil ting bli bra igjen? Vil jeg komme meg opp? Vil jeg noen gang føle meg trygg blant mange folk igjen? Jeg vil gjøre alt for å komme meg bort fra alt det mørke! MEN hvor er startstreken og ikke minst, hvor er målstreken?
Vil du hjelpe meg?
Det er overhodet ikke rart at du er sårbar, Tanita. Det er ikke rart at du føler deg utrygg blant folk, at du lurer på om du noen gang kommer til å føle deg trygg på at folk virkelig vil være med deg og er interessert i det du har å si. Når du har blitt mobbet over lang tid, er det veldig forståelig at du føler det slik, at du er usikker og utrygg. Men vit at du likevel er normal. Ha håp kjære Tanita. Du kommer til å komme deg gjennom det, få det bedre meg deg selv og andre. Jeg har troen på det :) Alltid vit at du kan komme til meg om det er noe, ikke tenk på at du er innpåsliten eller trenger deg på, fordi jeg vil være her for deg. Glad i deg, Tanita <3
SvarSlettIngrid L.
Åh, Ingrid!
SlettDet har virkelig ikke vært lett nei, det skal være sikkert og vist. De har sluttet og mobbe nå, heldigvis, men jeg føler meg absolutt ikke trygg i Namsos lengre. Jeg har alltid øynene åpne, i tilfelle jeg ser noen. Jeg er så redd for hva som kan skje, selv om at jeg vet at de ikke tørr å gjøre noe, heldigvis.
Jeg håper som sagt at en dag kommer jeg til å bli trygg, men hvor lang den veien er, det vet jeg ikke. Jeg vil være trygg nå, jeg vil bli sikker på meg selv nå.. Jeg er lei av å jobbe med meg selv. Det er som en sang som sier "Ett skritt frem, to skritt tilbake". Hver gang jeg misslykker, så går jeg to skritt tilbake og må starte på nytt.. Det er så tungt!
Heldigvis har jeg gode venner i rundt meg som støtter meg! Det har virkelig vært en berikelse, mange gode venner! Og ikke minst har jeg en god Gud!
Glad i deg Ingrid <3
Takk for at du åpner deg og deler dette. Det er fælt å lese om at mennesker kan oppføre seg slik mot andre.
SvarSlettJeg har selv opplevd en veldig mild versjon av det du forteller om mobbingen. Det som ofte hjalp meg, var at jeg klarte å se på mobbingen fra et objektivt synspunkt, hvor jeg betraktet meg selv som et offer for mobberenes behov for å hevde seg i gjengen. Ved at mobberen tråkket på meg, kom han selv høyere opp. Det at akkurat jeg ble valgt som offer var nok fordi jeg var litt sjenert og stille, og fordi jeg selv ikke prøvde å hevde meg (altså var jeg et lett bytte). Så ut i fra et objektivt synspunkt så jeg at mobberen mobbet på grunn av sin egoisme, og ikke på grunn av noe som gjalt meg selv. Da ble det mye lettere å ignorere mobbingen og tilgi mobberen.
Men som sakt var denne mobbingen veldig svak og sikkert lite bevisst av moberene. Det du forteller om er derimot mye mer alvorlig og vanskelig å forholde seg til.
Jeg håper (og er sikker på) at du i tiden fremover får lagt fra deg fortidens hendelser og får leve et godt liv sammen med mange venner :)
Hilser med Jesaja 41.10-13:
"Frykt ikke, for jeg er med deg! Se deg ikke engstelig om, for jeg er din Gud! Jeg styrker deg og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd. Se, de skal bli til spott og skam alle de som harmes på deg; de skal bli til intet og gå til grunne de menn som tretter med deg; du skal søke dem og ikke finne dem, de menn som knives med deg; de skal bli til intet og til ingenting de menn som fører krig mot deg. For jeg er Herren din Gud, som holder deg fast ved din høyre hånd, som sier til deg: Frykt ikke! Jeg hjelper deg."
Ber for deg!
Hilsen en Soltunjeger ;)
Det er godt å bruke bloggen som en åpen dagbok, der mennesker får se hvordan hverdagen min egentlig ser ut. Få en forståelse. Få et lite innblikk. Samtidig som det er jeg som bestemmer hvor personlig jeg skal være.
SlettJa, det finnes flere type mobbing. Noe er mer alvorlig enn andre. Mange kommer seg fint ut fra det, mens andre har større sår som gror sakte. Jeg håper at det har ordnet seg med deg, at du ikke har noen smerter fra den tiden. For det er så sårt!
Venner er gull verdt! Har klart å legge noe bak meg, det er "bare" sårene som ikke vil gro. Altså tyngden i og ha vært et mobbeoffer, sitter i lenge. Det er 10 år siden jeg ble mobbet, og det sitter som lim enda. Utryggheten har vart så lenge jeg kan huske, det er så fryktelig slitsomt!
Tusen takk for god tilbakemelding! Og ikke minst for påminnelsen fra Bibelen :)