Alle trenger bekreftelse, å bli sett av andre!

I mange situasjoner, så har jeg veldig ofte ikke følt meg så veldig verdsatt.. Det hender ofte at jeg kan sitte med mange mennesker i rundt meg, men jeg føler uansett at det er ingen eller få som ser meg. Jeg er ikke den som roper ut at jeg vil ha oppmerksomhet heller, så enkelte situasjoner kan jeg forsåvidt for selv. Men får jeg ingen respons, eller hvis det er ingen som snakker til meg, så er det ofte at jeg bare går og tenker samtidig at "det er jo ingen som legger merke til at jeg går uansett!". Jeg vet at det er en egoistisk tanke, men den kommer uansett veldig ofte.

Slik har det ofte vært når jeg har vært med familien min faktisk. Etter at jeg ble en kristen, så la jeg ekstra merke til det, rart men sant. De tar meg ikke slik som jeg er lengre.. Jeg er ikke en annen person, selv om jeg er en kristen.. Jeg liker ikke at de skal behandle meg som porselen, jeg tåler det meste, selv om jeg er en kristen.. Ikke hold meg utenfor! Jeg vil være en del av familien jeg også! Jeg la ekstra merke til det sist gang jeg var hjemme. I konfirmasjon til min bror. Vi var innom hos min tante og onkel, før jeg ble med bestemor og bestefar hjem. Jeg satt i en stol så og si hele tiden, og glante i veggen. Ingen snakket til meg, og om de gjorde det, så føltes det ut som om de ikke helt visste hvordan de skulle snakke med meg en gang. Følte meg rett og slett oversett på mange vis. Ikke for å være for frekk nå altså, men jeg var glad da vi omsider skulle dra, sånn at jeg endelig hadde noen å snakke med igjen, bestemor og bestefar <3

Så, kjære familie! Jeg vil ikke behandles noe annerledes...!

Hver gang jeg har møtt på noen på tur til butikken eller til sykeheimen, så har jeg alltid sagt hei til vedkommende jeg møter på. Jeg ser hvor mye et lite "hei" lyser opp personen med en gang. Det er mange som ikke vil møte blikket mitt, men eldre folk sier som regel hei, før jeg får sagt det. Det er så koslig!

Jeg satt en dag her på verandaen og heklet. Så gikk det en liten gutt forbi, han kunne kanskje ha vært 8 eller 9 år. Han sa høyt og tydelig hei til alle som han gikk forbi. Tenk for en frimodighet, og tenk så mange som han gleder med akkurat det lille ordet. Det gjør dagen min lettere i alle fall, på mange måter.

Jeg har to utfordringer til deg:
1.Send en melding til en person du ikke har så mye kontakt med. Fortell han / henne at den personen betyr noe for deg! Gi h*n et kompliment. Det hjelper så mye. Selv om den personen kanskje ikke "sliter direkte" med selvtilliten, så er det alltid hyggelig å få en melding. Få en bekreftelse!
2. Hvis du ser en person som sitter alene, og som på et hvis gjør et forsøk på å oppsøke kontakt. Og som mislykkes. Gå til denne personen og snakk med h*n. Så skal du se hvor mye glede du kan gi av å gjøre det. Jeg ville ha satt utrolig stor pris på det i alle fall! Tenk på det neste gang du ser en/ei som sitter alene.

Jeg skal selv begynne med den utfordringen! I morgen den dag skal jeg begynne. Det er vel litt seint nå å sende melding vil jeg tro. Jeg gleder meg allerede!