Mennesker som andre ikke ser

I går leste jeg en artikkel på Facebook om en gutt som var ny på ungdomsskolen. Var veldig usikker og hadde lite venner i klassen slik jeg forstod det. Det var en dag han tok med seg alle bøkene sine hjem, stablet de oppå hverandre og gikk hjemover. Han møtte på en guttegjeng som ertet han og dyttet han over ende. Han falt og mistet bøkene i bakken og brillene landet et stykke unna han. Det var en annen gutt i klassen som så dette og gikk bort for å hjelpe han som lå på bakken. Etter denne hendelsen ble disse to bestevenner, fikk et ordentlig godt vennskap. På avslutningsdagen så skulle denne gutten som ble dyttet, ha tale for de andre i klassen og foreldrene. Her kom det fram at han tenkte å ta livet sitt den dagen, men så fikk han hjelp. Han ble sett. Bøkene tok han med seg så moren slapp å tømme skapet etter at han var død.

Denne historien stakk dypt i meg! Jeg har sett mange mennesker som har følt seg alene, men jeg har ikke hatt frimodig nok til å ta kontakt med de, av en merkelig grunn.. NÅ skal jeg begynne med det, tenk hvor mye det hjelper å få bekreftelse fra én person. Jeg føler at jeg er alene om å se alle disse menneskene jeg har lagt merke til, for det er ingen som jeg har sett, som har tatt kontakt. 

Jeg tror jeg har fått denne egenskapen av å se andre som ikke blir sett, fordi jeg har vært i samme situasjon selv og kjenner meg veldig igjen i mange situasjoner. Nå skal jeg gjøre et forsøk på å få mer frimodighet! 

Tenk på dette når du ser en person som sitter alene og som du ser søker kontakt, men får ingen respons. Ville du ha vært den personen som sitter alene?

Tenk på det! :)

Follow my blog with Bloglovin