Verdens fineste Lotte!

Jeg har så lyst til å vise dere flotte bilder som Marte tok her om dagen:

* Skrytebilder *

Er vi ikke flotte? Er ikke Lotte bare helt fantastisk? :) Sammen er vi bare helt komplett!

Hjemmelaget pizza

Fikk såå lyst på noe godt, også hadde jeg ikke spist middag enda. Hvor mye passer det da ikke å lage en hjemmelagd pizza? Da pizzaen lå til heving på brettet og pizzafyllet freste godt i pannen, så kom jeg på at jeg manglet ost. Så det ble pizza uten ost. Den smakte kjempegodt uansett! Det som ble litt dilemma er at det ikke er så veldig mulig å fryse ned pizza uten at det vil bli liggende fyll overalt, ehee. Jaja. Har ingen bokser å fryse dem i enda, dette må jeg skaffe meg en gang jeg får anledning til det.

Perfekt pizzadeig spør du meg!

Mmm, pizzafyll

Det smakte fantastisk!

Oppskriften jeg brukte:

Pizzabunn

500 g hvetemel

1 pk tørrgjær

1 ts salt

3 dl lunkent vann

30 g olje

Pizzafyll

400 g kyllingkjøttdeig

1 løk

2 fed hvitløk

En halv boks med hakkede tomater (Rester jeg hadde fra før)

Etter noen stykker med pizza ble jeg helt døsig i kroppen, stappmett! :)

Kvalitetstid i fjøset

I dag gikk jeg og Else bort til fjøset, for å hjelpe Marte med hestene. Koste oss med hestene, de var veldige klare for å gå ut på beitet alle tre, for de ble virkelig glad for å komme seg ut. Vi fikk ordnet på spiltene og boksen i en fei. Møkket og lagt på ny flis. Så alt er klart for at de skal komme inn til kvelden igjen.

Ei som koser seg med høyet.

Må bare slenge med bilde der Else prøver å ta bilde med Kleppe! 

Flott bilde, tre romper, hehe

Måtte også ta med denne søte karen som står i fjøset med tre andre kalver. Nysgjerrige dyr, men ikke så vant med menneskelig kontakt. 

Koften til Sebastian Kareno

Nå kan jeg endelig vise dere koften jeg har strikket til Sebastian, fadderungen min. Den er kjempefin, en gammel oppskrift, som jeg fant i et ukeblad da jeg jobbet på sykeheim tidligere i år. Den finnes også i strikkebøker har jeg sett. Den kalles bare for Retro, så jeg må vel bare forholde meg til det. Orginalkoften er strikket i en gammel blåfarge og hvitt med en rød kant oppe ved skuldrene. Jeg er så glad i brunt og hvit, samtidig så kler Sebastian det også veldig godt :)

For at ikke koften skulle bli for liten, så strikket jeg 4 år i maskeantall og 6 år i lengde. Da jeg fikk Sebastian til å prøve den, så hang den bare på han, var mer som en kåpe til han. Jeg vet at han er litt liten i alder, men jeg trodde den ville passe litt, men han vokser vel seg i den med tid og stunder. Gleder meg til den passer fint på han! For den er veldig fin!

Må si meg veldig fornøyd med denne koften! Jeg fikk god hjelp av bestemor til å montere inn armene og oppe på skuldrene, resten har jeg klart helt selv! Den ble litt klumpete langs åpningen, men det vet jeg til neste gang hvordan jeg skal gjøre det. Lærer så lenge man lever. 

Tanker og undringer

I skrivende stund, så sitter jeg i denne koselige kroken. En liten del av den svære stuen vår. Jeg har rigget meg opp med Gjelde kjeks, strikking og pc-en min. Jeg tenker på hvor fint jeg egentlig har det. En plass å bo, mat i kjøleskapet og klær i klesskapet. Jeg tenkte over det en dag her, da jeg åpnet skapet der tørrvarene mine står og jeg tenker at jeg har ingenting å lage mat av.. Hva er det jeg tenker med, jeg har mye mer mat enn mange andre her i verden, og så klager jeg på meg selv at jeg ikke har noe å lage mat med.. Samme tenkte jeg med klesskapet mitt, jeg føler jeg går i de samme klærne ofte, er lei av de fleste klærne jeg har. Har bare lyst til å handle mer og bytte ut masse som ligger inni skapet. Tenk da på de som kjemper for å i det hele tatt ha noe varmt på kroppen, så sitter jeg i verdens rikeste land og klager på at jeg ikke har noe jeg vil gå med.. Selvfølgelig, man kan ikke gå å tenke slik hele tiden, men det er en tankevekker. Jeg skal lære meg å bli enda mer takknemlig for det jeg har fått. Materialistisk sett, så har jeg det kjempebra! Jeg mangler ingenting!

Hva med innsiden? Hva er det som foregår der? Jeg kjemper hver dag med tankene mine. Ofte går det i: Hva tenker andre om meg? Gjør jeg noe galt og hva er det eventuelt som er galt? Er jeg godt likt? Må jeg oppføre meg annerledes? Hva tenker jeg om andre?

Det er så mange spørsmål som surrer rundt i hodet på meg. Jeg har nettopp vært hjemme i 2 uker. Har vært i praksis i barnehagen. Der kom tankene fram hver dag, hver gang jeg møtte på en ansatt i barnehagen jeg ikke hadde sett før. Hva tenker de om meg? Blir jeg sett, gjør jeg en god nok jobb? Det samme da jeg var i møtesalen på Val, for det var møteuker samtidig som jeg var der. Jeg følte meg så alene til tider. Ikke mange kom og hilste på meg, men de så at jeg var der! De var mest opptatt av seg selv og sine relasjoner til de andre. Jeg har selv vært elev på Val videregående skole, men når man kun er der på besøk, så får man åpnet øynene opp på en helt annen måte. Jeg kunne selv gått bort til noen og pratet med de, men jeg ville ikke være til bry. Tenk om de ikke likte at jeg var der? Jeg følte meg kun til bry, rett og slett. Selvfølgelig det var ikke alle dager som føltes slik, men relativt ofte.. Jeg husker spesielt en kveld. Jeg satte meg på en ledig stol, på enden.. Mange så at jeg var der, men det var ingen som kom og satt seg ved siden av meg.. Helt til det var ei som kom litt etter at møtet begynte. Jeg følte på en fred i hjertet, rett og slett. Endelig noen som ville sitte ved meg også. Heidi Åsebø, en fantastisk dame med et stort hjerte! Hun inviterte meg opp til seg en senere kveld. Da jeg fikk denne invitasjonen, så følte jeg meg veldig velkommen med en gang! Å tilbringe en hel kveld med henne, var kjempekoselig! Jeg kjenner henne ikke så godt, men godt nok til å dra på besøk og ha en god samtale med henne. Hun jobbet på Fjellheim i 2-3 uker da jeg begynte der, helt til hun flyttet ned til Val. Bare på de ukene, fikk jeg noen gode stunder med henne! Det gjorde godt å få komme på besøk hos henne! En kveld med te og sjokolade, kveldsmat og god snakk, sortering av babyklær til utlendinger som trengte klær for kommende fødsel. Om du leser dette Heidi, så tusen takk for en hyggelig kveld! Og takk for ditt store hjerte for medmennesker!

Det er visst typisk for et menneske med sosial angst, å føle at man bare er til bry. Jeg har hatt mange tanker og spørsmål i det siste, noen har jeg fått svar på, andre er ikke besvart enda. Jeg ser framtiden åpne seg mer og mer. Det går mot lysere tider, selv om det er mange perioder der det er mer skumring rundt meg. Med fokuset rett mot framtiden, så er det enklere å takle hverdagens små og store utfordinger! Med Gud ved min side, så går det mer mot lysere tider enn hva jeg vil beskrive selv. Slenger med en del av en sang som jeg fikk øyet på da jeg gikk på Fjellheim for 2 år siden:

Hald blikket festa på Jesus,
for Jesu auge er festa på deg!
Han ser di fortid og framtid,
han kjenner vegen du går steg for steg.
Hans hjarte bankar i kjærleik til deg,
han gjer deg sterk, og han stør din steg.
Han gjev deg kall til å vandre din veg
med blikket festa på Jesus.

Ha en finfin ettermiddag! :)