Dagen har kommet...

... Den jeg i grunn har ventet på. Den jeg har gruvet meg aller mest til. Første møte med Joakim etter bruddet. Hvorfor jeg gruver meg? Det vet jeg ikke egentlig. Vi fikk en fin slutt på forholdet, snakket ut om alt. Jeg gråt, og han visste ikke hva han skulle si eller gjøre, forståelig nok. Jeg gråt mer, prøvde å ta meg sammen, men det gikk ikke. Jeg innså hva som skjedde. Jeg trodde jeg var stormforelsket og at det kom til å vare lenge, men han hadde ikke de samme følelsene. Jeg viste hva jeg kom til å miste.. Visste hva som ble utfallet når han en gang skulle komme tilbake til Soltun igjen. Hvordan ville jeg reagere?

Jeg må venne meg til tanken. Stille spørsmål ved meg selv. Hva skal jeg si, hva skal jeg gjøre? Dagen er kommet for å snakke om hvordan vi skal ta ting når han kommer tilbake til Soltun. Det må bare fungere. Jeg er så usikker på hva som kommer til å skje og på hvordan jeg vil reagere på dette.

Jeg har tenkt mer og mer på at det var til vårt beste, at det ble slutt. Avstanden ødela alt. Usikkerheten kom stadig mer og mer fram. Avstanden ble større og større. Avstanden mellom oss ble større.

Heldigvis har jeg gode venner som støtter meg midt opp i alt dette. I starten var det helt forferdelig! Jeg gråt hele tiden. Den første uken var jeg i Tromsø, på Fjellheim. Mange lykkelige par rundt meg hele tiden, gjorde ikke saken bedre for min del. Jeg måtte bare takle det også. 17 mai, en dag der alle skal være glade. Jeg gikk i toget, men det var den eneste gleden i grunn. Eneste som gikk rundt i hodet på meg var usikkerhet. Prøvde å være glad, men det var kun på utsiden. På innsiden var det bare gråt, tunge tanker og en trist person, som skjulte seg. Siste helga borte fra Soltun, var jeg sammen med mamma på hotell i Trondheim. Der fikk jeg slappe helt av. Kun jeg og mamma. Det var deilig. Fin avslutning på en friperiode.

Nå har det snart gått 3 uker siden bruddet. Jeg ser mer og mer framover. Dette var rett og slett en riktig avgjørelse, trist, men riktig. Jeg jobber mer og mer med meg selv og tenker at det skal bli bra. Det går bra, må bare få meg selv til og tro det også. La tiden være til hjelp. Etter et møte med han, vil det bli bedre, får jeg tro. Hvis ikke, så vet ikke jeg altså. Jeg har en god følelse. Nervøs, men jeg gleder meg til å få dette gjennomført.